Heimlengt

Hålogaland Ungdomslag gav lenge ut et julehefte «Jul på Helgeland». I 1938 finner vi et dikt «Heimlengt» av Olav Engen (Sr.), som på dette tidspunkt var 67 år gammel.

I sin ungdom, før han giftet seg og stiftet familie, var O. E. blant annet på fiske, ikke bare i Lofoten, men også på Finnmarka og på sildfiske sørpå. Senere kom han inn i herredstyre og satt i mange verv og komiteer. Ut i 1930-årene ble dette avviklet, og hans sønn Trygve overtok både gårdsdriften og det offentlige. Høsten 1931 skadet han høyre hånden i en treskemaskin, og ble lettere handikappet. Ett «offentlig verv» fikk han, nemlig å sage og kløyve veden til skolen i Straumen. Med litt fantasi kan vi tenke oss at gamle kårkallen satt i uthuset ved skolen, og lot tankene vandre bakover i tiden mens han putlet med veden. Rytmen stemmer i hvert fall godt overens med boge-saga.
O. E. (Jr.)

---

Jeg har sett som alle dere mange kjente hav og havner,
jeg har faret Norges kyst fra Hitra til Varangerfjord.
Jeg har nynnet, jeg har sunget flere vers av bare navner:
Vardøhus og Tanahorn. Finnkirka ved Laksefjorden,
Vaideguba, Domen, Kaisa, Nordkapp aller fremst mot nord.

Og jeg skuer som i fjernsyn disse himmelhøie tinder,
fjellkolosser, ville urer, fjorder, viker, nes og sund.
Og i nattsolglansen drar de mig forbi i mine minner:
Singla, Stjerntind, Lyngentuva, Vågakall med skoddehuva.
Solbjørn, Sandhorn, Tomma, Træna, Søstre syv på sagagrunn.

Og jeg husker dem så klarlig hine underfagre steder
som på mine ferder jeg imellem gråe fjelle fant:
Tromsø, Balsnes, Målsnes, Finsnes, ja, og Trondenes de heter.
Lenvik, Bjorelvnes og Rya, Gibostad på Senje-øya,
Foslandsosen, Statsbygd, Rissa. Strinda, er det ikke sant?

Men hvor titt og vidt jeg vanket langsmed fedrelandets strande,
- til min egen fagre hjembygd alltid lengter dog mitt sinn.
Å, hvor ofte øiet søkte ut mot horisontens rande,
dit hvor Hogeltinden kneiste, Nepelen sig kullsvart reiste,
før jeg gled på Ranas vover til mi fagre heimbygd inn.

Olav Engen